Her ligger jeg i senga mi, med kraftige smerter i beinet, og lurer på om hest egentlig er best.
Jeg var ute og red på tur på Ugrantha, og med Hedda på Gerifaks. Vi red på en fin liten sti i skogen da uhellet plutselig skjedde. Jeg styrte Ugrantha litt ut på siden av stien for å slippe Hedda forbi. Vi sto der en liten stund og alt virket greit. Men plutselig gir bakken etter under Ugrantha og det går opp for meg at vi har falt ned i en myr. Ugrantha står plutselig med gjørme opp til hoftene og sparker og kaver for å komme seg opp. Jeg tenker raskt at det beste er å hoppe av for å gjøre det enklere for henne. Jeg lander i noe kratt ca halvannen meter unna henne. Dessverre følger hun etter. Hun kjemper hardt for å komme seg opp og i prosessen klarer hun å trampe på meg to steder. Ankelen og leggen. Jeg skriker i smerte og får panikk. Jeg ligger med fjeset ned og klarer ikke å se hva som skjer. Jeg er sikker på at hun skal falle oppå meg. Det hadde vært skikkelig ille. Ugrantha er tross alt ikke en liten hest. Heldigvis får hun fotfeste etterhvert litt lenger borte og klarer å komme seg opp.
Jeg ligger fortsatt i krattet med store smerter og klarer ikke å bevege meg. Spesielt beinet mitt kjennes helt lammet ut. Ugrantha tenker visst «jeg er friiii» for der løper hun avgårde. Jeg blir bedt om å holde Gerifaks, mens Hedda løper etter lille rampejenta. Men ja, se for deg lille meg ligge og grine på bakken mens jeg samtidig klamrer meg til tøylen til Gerifaks. Det går jo ikke. Han river seg løs og traver stille etter resten av gjengen.
På dette tidspunktet ringer jeg mamma. Hun hjelper meg til å finne roen igjen og ber meg om å ringe eieren til Ugrantha. Etter å ha lagt på vurderer jeg å ringe, men tenker at jeg vil prøve å klare meg selv først. Jeg beveger sakte beinet mitt og finner ut at det sannsynligvis ikke er brukket. Jeg kaver meg opp på ett bein, og legger sakte vekt på det andre. Det gjør vondt, men det går. Jeg roper på Hedda som står lenger borte opp en bakke. Hun har klart å fange inn begge hestene. Jeg halter meg opp til henne, før jeg setter meg ned litt i gresset for å hvile. Jeg tar nervøst av meg skoen og ser for meg det verste. Jeg får av sokken og oppdager at ting ikke er så ille. Litt hud er skrapet bort og ankelen er blå. Ellers seg alt ut som det er på riktig plass.
Etter litt frem og tilbake klatrer jeg klønete opp på Ugrantha igjen og rir henne tilbake til stallen, mens Hedda tar en ekstra runde med Gerifaks. Jeg bruker en halv evighet på å sale av hesten. Beinet mitt blir verre og verre, og jeg klarer ikke lenger å legge vekt på det. Hvordan saler man egentlig av en hest mens man står på ett bein? Jeg aner ikke, men jeg fikk det nå i hvert fall til. Jeg pusset utstyret også. Jeg kunne jo ikke kjøre bil, så jeg kunne like gjerne gjøre meg nyttig frem til Hedda kom tilbake.
Når hun endelig dukket opp, gjorde hun seg raskt ferdig i stallen før vi dro til legevakten. Jeg hoppet inn på ett bein og fikk forklart hva som hadde skjedd. Fikk høre av flere «trenger vel ikke spørre hva som har skjedd» mens de peker på ridebuksa mi. Er visst ikke første gang de får inn rideulykker der nei.
Etter hvert blir jeg tatt med videre til røntgen. Jeg måtte ligge i flere rare stillinger for at de skulle få tatt bilder fra alle vinkler. Det var ikke så digg med tanke på at jeg plutselig oppdaget smertene jeg hadde i hoften og lårene. Jeg hadde vært så opptatt av ankelen min at jeg ikke hadde lagt merke til resten av skadene. Dette var heldigvis kun snakk om blåmerker og hevelser da.
Angående leggen/ankelen min så gikk alt helt fint. Det ble bittelitt blodig etter hvert og det er veldig hovent, men annet enn det er det ingenting alvorlig. Det kjennes derimot likevel ikke så digg ut her jeg ligger i senga mi med tårer i øynene. Jeg føler meg litt som en baby haha. Å skrive dette innlegget har faktisk distrahert meg litt da. Jeg glemte helt smertene frem til nå. Nå gjør det vondt igjen da..
Men til tross for alt dette, er konklusjonen min likevel at hest fortsatt er best! Takk for at du tok deg tid til å lese.
Lina Mathilde