Da jeg sorterte gamle skrivebøker fra barne- og ungdomskolen for noen måneder siden kom jeg plutselig over en liten håndlaget bok med tittelen «Det grønne lyset». Den består av et par ark stiftet sammen, og litt tekst og tegninger på hver side. Jeg husker jeg laget den som en oppgave på barneskolen, men husker dessverre ikke omstendighetene rundt den. I hvert fall så valgte jeg å føre den inn i et dokument på pc-en den gangen jeg fant den. Da jeg sorterte gjennom filene mine i sta dukket den opp igjen, og jeg tenkte det hadde vært morsomt å publisere den her.
Det grønne lyset
En dag da jeg (6 år) og min 6 år gamle bestevenninne Elise tok følge hjem fra skolen oppdaget vi at det lyste grønt fra naboens ene vindu. «Hva kan det være?» Spurte jeg. «Kanskje han bare liker grønne lamper.» Sa Elise. «Jeg tror egentlig ikke det» Sa jeg.
Vi bestemte oss for å undersøke videre i morgen. Da jeg sto opp lørdags morgen dro jeg rett hen til Elise. Etter en stund med vill fantasi fant vi ut at det sikkert var en skummel bombe som lyste så kraftig inne i naboens hus. Så vi bestemte oss for at vi skal bryte oss inn i huset og hoppe på bomben til den går i stykker. Vi prøvde å lage oss hver vår rustning av kjøkkenutstyr som vi bant fast overalt på kroppen. Jeg hadde en gryte på hode og tallerkener pluss litt bestikk rundt på kroppen. Elise syntes ikke egentlig vi trengte så mye rustning så hun hadde bare laget en hjelm ut av en pappeske. Etter en stund var vi klare til å gå til angrep.
Vi begynte å løpe rundt i naboens hage å leke ville apekatter for at han skulle komme ut av huset sånn at vi kunne komme inn. Og som vi trodde kom han trampende ut og så kjempe irritert ut. Vi klatret opp i epletreet hans. Da han kom opp i treet hoppet vi ned. Vi løp inn i huset hans og låste døren etter oss. Vi begynte å løpe rundt i huset hans på let etter den grønne bomben, men vi fant ingen bombe. «Det var da merkelig» sa Elise. «Hvor er bomben» Sa jeg. «Hmmmm» sa vi i kor. «Vi får vel lete mer» sa jeg. Etter en stund fant jeg bomben, men bomben var jo ingen bombe. Det var en kjedelig lampe. Jeg ropte på Elise og hun kom med en gang. «Det er en kjedelig bombe. Skal vi hoppe på den?» sa Elise. «Det er vel ingen bombe din idiot. Det er en lampe ser du vell» Sa jeg. Det var jo det jeg sa fra begynnelsen, men du sa at det ikke var en lampe din fjomp»
(Denne historien er IKKE sant på ekte)
Det var bra jeg fikk med den siste setninga der. Vil jo ikke at noen skal tro at det er en sann historie! Jeg husker da jeg skrev den inn i word, slet jeg veldig med å tyde noen av ordene fordi håndskriften min var så stygg. Jeg tok meg forresten også friheten til å fjerne de verste skrivefeilene. Hvis jeg finner originalboka en dag skal jeg prøve å poste et bilde av den.
Lina Mathilde